De eldste materialene som ble brukt til å lage vifter, inkluderte rør, fjær og bambus. På den tiden var en halvsirkelformet vifte kalt “bianmian” (便面) dominerende. Den ble laget av tynne bambusstrimler og brukt av alle samfunnsklasser, fra keisere til tjenere, enten det var for å vifte kjøtt eller for å tilberede salt.

Under Han-dynastiet ble håndverket med langskaftede vifter perfeksjonert og nådde et bemerkelsesverdig nivå, noe som dokumenteres av den langskaftede bambusviften som ble funnet i 1972 i Mawangdui-graven (fra perioden for de vestlige Han-dynastiene).

Disse er også kjent som «hoffvifter», «silkevifter» eller «runde vifter», og kjennetegnes av sin sirkulære form som minner om en fullmåne. Rammen var laget av bambus eller tre, dekket med fin silke. Disse symmetriske og raffinerte viftene har blitt en ikonisk stil innen tradisjonelt kinesisk håndverk.

De runde viftene var tilgjengelige i ulike former (runde, ovale, formet som plomme- eller peonblomster) og var ofte dekorert med malerier eller broderier. Deres flate og brede overflate ga god ventilasjon, samtidig som den fungerte som et lerret for kunstneriske uttrykk.

Gjennom dynastiene økte de runde viftenes popularitet, fra keiserlige hoff til vanlige borgere. Disse viftene ble etter hvert uunnværlige gjenstander i kvinners hverdagsliv og fritid, spesielt i kvinnelige kretser.

For kvinner i antikken ble vifter ofte brukt til å skjule eller dekke ansiktet, i samsvar med de strenge normene i det føydale samfunnet. Denne bruken symboliserte beskjedenhet og tilførte et snev av mystikk.

I populærkulturen var vifter også gaver ladet med positive betydninger, takket være deres homofoni med ordene «善» (velvilje) og «散» (spredning, velstand). Runde vifter symboliserte «gjenforening» og «fullstendighet» og ble ofte gitt i bryllup for å uttrykke ønsker om lykke og fruktbarhet.