Tang-dynastiet er kjent som Kinas gullalder. Under Tang-dynastiet så man den første kvinnelige keiseren, Wǔ Zétiān 武则天, bestige tronen, noe som førte til økt makt og innflytelse for kvinner. Mote under Tang-dynastiet reflekterte kvinners frigjøring og var ofte livlig, fargerik, overdreven og eterisk.

I tidlig Tang-tid var smalere pòqún 破裙 kombinert med korte topper kalt bànbì 半臂 et vanlig antrekk. Fra midtre til sene Tang-periode tok Qíxiōng Rúqún 齐胸襦裙, kjent for sin høye silhuett opp til brystet, over scenen og regnes som selve kjennetegnet på hanfu-antrekk. Kombinert med et langt, dekorativt sjal kalt Pībó 披帛, skaper Tang-hanfu en genuin gudinnestil.

Song-dynastiet så fremveksten av nykonfusianisme som den dominerende ideologien, noe som førte til en svekket posisjon for kvinner i samfunnet og en overgang fra glitrende mote til en mer nøktern og feminin estetikk.

Hanfu fra Song-dynastiet var generelt flerlags og fulgte den samme Rúqún 襦裙-formelen, men var karakteristisk preget av delikate brokadekanter, blomsterbroderier og perledetaljer.

Mǒxiōng 抹胸, et plagg formet som en tubetopp.
Duǎnshān 短衫, en overdel med smale ermer og omslagskrage.
En lang ytterjakke kalt Bèizi 褙子, ofte dekorert med blomstrete brokadekanter.
En vide Song-bukser kalt Sòngkù 宋裤.
Enten under et kort skjørt kalt Wéichang 围裳
Eller under et langt plissert skjørt kalt BaiDieQun 百迭裙.

Ming-dynastiet er en av de mest kulturelt dynamiske og politisk stabile periodene i kinesisk historie. Ming-dynastiet fremmet sin tekstil- og veveproduksjon, noe som hevet standarden på klær for alle sosiale klasser.

Dette resulterte i en kongelig og konservativ stil av hanfu med lange ermer, høye halsutringninger, plisserte skjørt som nådde anklene, forseggjorte vevde stoffer og tykk brokade.

Et vanlig antrekk under Ming-dynastiet ble kalt Ǎoqún 袄裙, en kombinasjon av skjorte og skjørt som lignet på Rúqún 襦裙.
Ǎo 袄 refererer til en fôret overdel som ikke er inni skjortet. Den bestod av:
store buede ermer kalt pípá xiù 琵琶袖
pilformede ermer kalt jiàn xiù 箭袖

Kvinner brukte enten et langt, ensfarget plissert skjørt kalt Mǎnzhé Qún 滿摺裙, eller Ming-dynastiets ikoniske skjørt: Mǎmiàn Qún 马面裙. Mǎmiàn 马面, som oversettes til «hestehodeskjørt», var et langt skjørt konstruert med et stort panel foran og bak, og mange folder på sidene. Det har naturligvis ingenting med hester å gjøre! Navnet kommer fra konstruksjonen, som lignet på gamle krigsfort som også ble kalt Mǎmiàn 马面.

Qing-dynastiet var Kinas siste keiserlige dynasti. Under Tìfā Yìfú 剃发易服, et keiserlig dekret som forbød tradisjonelle Han-klær, skulle kinesisk mote utvikle seg til de utsøkte plaggene som er mest anerkjent over hele verden.

Kvinneantrekkene varierte avhengig av om de var mandsjuiske eller Han-kinesiske.

Mandsjuiske kvinner bar Qízhuāng 旗裝, eller «mandsjuiske klær». Dette var vanligvis lange kjoler i ett stykke kalt Chènyī 衬衣, med splitter i sidene for å lette bevegelser (bilde). De ble hele året kombinert med en hvit krage i skjerfform kalt Lónghuá 龍華. Keiserlige gemalinner bar Chǎng Yī 氅衣, en formell versjon av Chenyi.

Han-kinesiske kvinner brukte fremdeles navnet Hànfú 汉服, men disse klærne er i dag kjent som Qīng Hàn Nǚzhuāng 清汉女装, eller «Han-kinesiske kvinneklær fra Qing-dynastiet». Han-kinesiske kvinner beholdt sine todelte kombinasjoner fra Ming-dynastiet, bestående av over- og underdeler, inkludert Ǎoqún 袄裙 og Rúqún 襦裙. Over tid adopterte Han-kinesiske kvinner elementer fra mandsjuisk mote. Han-kinesiske skjørt, som mǎmiàn qún 马面裙, forble populære.

I løpet av Republikken Kina gjennomgikk landet betydelige kulturelle og sosiale endringer, blant annet gjennom økt samhandling med vestlige land.

Til å begynne med ble Qípáo 旗袍, som opprinnelig var Chènyī 衬衣 for mandsjuiske kvinner, det fremste klesplagget for dagens kinesere. Qípáo, som oversettes direkte til «mandsjuisk kjole», er også kjent som cheongsam.

Opprinnelig tro mot den løstsittende chènyī-stilen, oppstod det på 1920-tallet vestlig inspirerte trender med kortere kjoler. Cheongsam-kjolens vidde ble smalere. Den ikoniske silhuetten av den kinesiske qipaoen fra republikktiden har den klassiske høye kragen og kinesiske knyteknapper, men med en komfortabel, løs passform og beskjedne sidesplitter.

Med tiden, og under fortsatt vestlig påvirkning, ble qipaoen nesten som en «annen hud», den ikoniske kjolen vi kjenner i dag.